Tag Archives: formidling

admin-ajax

Hipsteranarkisme på høyt (akademisk) nivå

Fra ungdommelig sprell og svartmetall til doktorgrad i fysikk. Som stipendiat ved Universitetet i Oslo irriterer jeg meg blant annet over hvorfor krystaller ikke følger trafikkreglene.

Som PhD-student i fysikk får jeg reist mye rundt på konferanser og kurs, jeg får lekt med flere hundre års gamle regler for å pushe grensene for hva som er mulig, og jeg legger ikke skjul på at jeg liker at det har en viss «wow-faktor». En globetrottende hipsteranarkist er derfor en veldig god beskrivelse av meg for tiden, og ser du bort ifra at jeg er elendig bereist i verden, så er det ikke en dårlig beskrivelse av meg generelt heller.

Ikke helt som alle andre

Det første minnet jeg har av hipsteranarkismen min er første skoledag på barneskolen, hvor alle skulle trekke i en fallskjerm for å holde den stramt over bakken. Unntatt meg. Jeg skulle stikke hodet opp av hullet i midten med det største smørgliset noensinne, for å mette et uendelig stort behov for oppmerksomhet. Videre ble jeg vokalist i svartmetallband på ungdomsskolen og på videregående søkte jeg opptak til musikklinja, hvor jeg etter tidenes verste opptaksprøve ikke fikk plass.

Jeg endte dermed uinteressert opp på allmennfag. Men rebell var jeg aldri. Og slem var jeg sjelden. Jeg gjorde alltid leksene mine, tok realfag som valgfag, og skulket aldri. Jeg syntes matte var vanskelig, og så ikke helt verdien av det. Men jeg var ikke passiv. Jeg gjorde leksene mine.

På ville veier

Jeg kommer aldri til å glemme dagen da parameterfremstillinger og derivasjon plutselig ga mening. Matte var gøy nå – jeg var over kneika, jeg mestret det. Norsk og andre «skrivefag» var fortsatt vanskelig. Jeg søkte meg derfor videre på realfaglige linjer etter videregående. Aller helst ville jeg bli bygningsingeniør, men NTNU var ikke enige i det, så da havnet jeg i Oslo, hvor jeg fortsatt er den dag i dag.

Jeg er altså her fordi jeg har blitt avvist fra de veiene jeg egentlig ville gå. Og jeg er sjeleglad for det, for før jeg kom hit visste jeg ikke noe om programmering. Tanken på ikke å jobbe med programmering er deprimerende. Det er rart hvordan man ender opp der man gjør. Hvem hadde vel trodd at han som stakk hodet opp av fallskjermen og brukte fritiden sin på svartmetall skulle ende opp som PhD-student i fysikk?

En krystall av… gips! Det jeg er interessert i er å se på overflaten av krystallen mens den gror til å bli så fin og kubisk som den er!

En hverdag full av anarkistkrystaller

Men ende opp her gjorde jeg. Ikke så «mind blowing» som folk skal ha det til, men en spennende, utfordrende og morsom stilling. Det jeg liker aller best er at jeg står relativt fri til å finne veien til løsningene selv; jeg får brukt kreativiteten min. Jeg sier «relativt fri» fordi man alltid er bundet av et prosjekt, enten man har definert det selv eller ikke.

Mitt prosjekt går ut på å bruke metoder som beskriver verdenen til enkeltatomer til å modellere og simulere vekst av krystaller som er så store at de kan sees uten mikroskop om du har falkeblikk. Grunnen til at jeg utsetter meg for marerittet å gå fra atomskala og oppover, er at krystaller ikke følger trafikkreglene for krystallvekst når de gror under høyt trykk; de er skikkelige hipsteranarkistkrystaller. Når jeg arbeider fra atomskala og opp, slipper jeg derimot å anta noen regler om trafikken til krystaller når de gror, og jeg kan forhåpentligvis hjelpe til med å forstå prosessene som driver disse anarkistene bedre og kanskje til og med få de til å bli lydige borgere. Dette er en supervanskelig prosess med lag på lag med kryptiske ligninger som ser like ut enten du står på hodet eller nettopp har våknet fra narkose. Men jeg skal klare det.

Oppstandelsen fra mattegrava

Ligninger har aldri skremt meg. Ligninger er stygge fordi man ikke kjenner dem. Skjønnheten kommer fra innsiden, heter det visst. Tror det var den sveitsiske matematikeren og fysikeren Leonhard Euler som sa det, men kan hende jeg tar feil. Digresjon-alarm, tilbake til saken: Som nevnt tidligere synes jeg norsk er vanskelig. Matte er prinsipielt enklere. Nå har jeg gravd meg ned i matte lenge nok, og det er på tide med en forandring. Som lyn ut av klar himmel dukket det opp et kurs i forskningsformidling når jeg manglet et kurs i graden min. Perfekt. På tide.

Forskningsformidler under utvikling

Jeg har valgt å ta  dette kurset i forskningsformidling fordi jeg mener det er utrolig viktig å lære å formidle faget sitt før det er for sent. Jeg nekter å bli en av disse menneskene som ikke er en «særlig god underviser og bør få slippe» eller en «særlig god formidler og bør få slippe». Om du ikke er særlig god er det fordi du aldri ble særlig god. Vi forskere har et ansvar overfor samfunnet å formidle kunnskapen vår til andre enn kollegaene våre. Jeg vil bli særlig god til dette. Denne bloggen er min arena for å øve på dette.

Velkommen til Jørgen gjør ting han ikke kan.